Vinterhelg på fjellet - Utrolig deilig!

Hei og hopp! Grunnet underbemanning i redaksjonen har det vært vanskelig å få produsert no særlig på bloggen i det siste. Dermed trur jeg desverre jeg er pent nøtt til å ta stor løpe fart og hoppe godt og trygt overå skrive om juletiden her på bloggen. Istede begynner jeg med nyere hendelser...

I helgen var jeg med familien Bekkevold på en begivenhetsrik hyttetur til Eggedal. For de som er like lite oppdatert geografisk som meg, så ligger denne nydelige plassen i Buskerud fylke...på baksiden av Norefjell... ; ) På bildet over kan du se litt av hva vi kunne se rundt oss oppe på hytta. Så her er det bare å synge med: "Woi, woooi! Høyt oppå fjellet, sitter jeg å venter på deg! ...Woi, woooi!".




Vi hadde utsikt både opp på store fjell som dette og langt nedover i dalen. Fantastisk nydelig natur i dette området.

Her har du hytta som lå godt plassert i fjellkanten omkranset av stooore mengder med snø. Vi måtte så og si grave oss fram til hytta...snakk om sjarm! Her skulle ti sprudlende mennesker bo sammen en helg, noe som skulle vise seg å bli meget vellyket...: )

Her kommer et knipe bilder fra turen...

Første dagen testet vi snøkvaliteten. Vi brukte "løp fort...og hopp ned den bratte skråninge"-metoden. Her er jeg i full fart med et vilt blikk...
Det ble ikke noen bakkerekord på dette hoppet...me

n det var ganske langt alikevel = )

Når dagen ble til kveld fant vi fram denne kaka som Caroline hadde baket på forhånd. Den smakte utrolig deilig! Den jenta kan virkelig det å bake : )

Så var det en gjeng som tok seg en tur ut i boblebadet sent på kvelden. Immari fancy greier det der...og det var utrolig deilig å sitte der ute i vinterkulden, langt oppe på fjellet og bade i et godt og varmt boblebad. Det var en opplevelse! = )

Denne solstrålen av en jente møtte jeg langt, langt oppe på fjellet...kunne ikke annet enn å ta henne over ryggen og føre henne med meg : )

Her poserer jeg for kameraet...legg spesielt merket til tøflene jeg har på meg for anledningen...freshe greier! : )

Her har vi to artige krabater i full sving med aksjon "Ut å ak"

Dette bildet liker jeg! Alex er klar som aldri før til å legge ut på en langrenstur både jeg og han trudde skulle bli en rolig og behagelig med grilling og alt som hører med...

Jeg også aner fred og ingen fare. Turen startet i et rolig og familievennlig tempo. Litt knall og fall ble det, men tempoet var helt ok...

Vi tok oss til og med til å stoppe opp i løypa å ta noen familiebilder...

Så kom vendepunktet på turen. Vi grilla og koste oss med alt mulig av nydelig mat, snop og drikke. Plutselig hørte jeg noe si: "Kom igjen gutter, nå går vi videre!". Hjertet dukket fortere og fortere. Hva var i ferd med å skje? Skal vi gå no sted? Alle guttene spente på seg skia og så med ville blikk opp mot et høyt fjell i nærheten. Jeg skjønte da fort at jeg nå måtte finne fram alt jeg hadde av krefter og energi i kroppen, for dette vil bli mitt livs hardeste reise. Jeg begynte å rote fram skia mine og tok med meg det jeg trengte av utstyr for å fortsette turen.

Vi begynte å gå oppover. Jeg trudde oppoverbakken kun ville vare noen minutter, men den gang ei...det gikk rett oppover lenge! Opp, opp, opp, opp, opp! Etter å ha gått langt om lenge og lenger enn langt fant var vi på toppen av fjellet! Det var høøøyt oppe. Det blåste kaldt og det var ikke et tre(eller noe som helst annet) å se der oppe. Jeg hadde hosta opp alt som fantes av krefter jeg hadde i kroppen, så jeg var glad da vi kom til målet vårt. Men plutselig gikk det opp et lys for meg: "Neeei! Må vi gå på ski tilbake igjen også!?". Og jadda...det måtte vi!

Heldigvis var vi ferdig med oppoverbakker for en god stund, men etter å bare ha gått oppover så ante jeg ikke hva det ville si å stå på langrennski nedover. Jeg har stått masse på snowblades i stooore bakker, så jeg tenkte at det skulle gå fint, men det skulle vise seg å ikke stemme. Jeg hadde over hode INGEN kontroll på de lange, tynne flisene jeg hadde på beina. Det hadde blåst snø over spora i løypene, sikten var dårlig og det gikk ned, ned, ned, ned. Og det var akkurat det det gjorde...det gikk nedenunder og hjem...jeg falt og falt og falt, og nedoverbakkene tok aldri slutt! Hele kroppen fikk kjenne hva kombinasjonen av langrennski og nedoverbakker var. Jeg var heldig som ikke skadet meg særlig...var bare totalt nedfor i kroppen da vi kom fram til hytta.

Etter en god stund så det ut til at nedoverbakkene ble færre og mindre. Og endelig kunne vi ta oss en bedre pause! i måtte nemli smøre skiene fordi alle sammen hadde mistet alt som fantes av smøring under skiene. Ikke rart det gikk fort nedover! Jeg kastet meg ut i løsnøen ved siden av løypa. Orket ikke engang å ta av meg skia. Men jeg greide å dra fram en klementin jeg hadde i lomma...heldivis hadde den ikke blitt til saft på veien. Jeg lå der i snøen og nøyt klementinen som om jeg ikke hadde spist på en mnd! Den smakte aldeles fortreffelig! Og mens jeg lå der med skia spent på og spiste klementin fikk jeg smurt skiene mine takket være en hjelpsom svigerfar ;D

På kvelden samme dag satte alex og vikki i sving med å servere digg til en del slitene sjeler. Vikki disket opp med små søte, hjemmelagede troika sjokolader, men alex serverte fylte epler med is! Det smakte som plommen i eget...bare mye, mye bedre! ; )