Vinterferie!

Yes! Da var det endelig duket for vinterferie. Jeg har forlot Frogner i går kveld og koser meg nå på tur. Ferien ble lagt til Konnerud høyfjellshotel! Jeg har ennå ikke vært her en dag, men stedet har allerede imponert meg. Jeg sto opp i dag morges klokken 04.30 for å levere dagens rykende ferske nyheter i papirform til alle hyggelige naboer her oppe. Etter dette rakk jeg og ta meg en aldri så liten lur igjen før jeg sto opp litt over 08.00 for å spise frokost med min kjære, før jeg sendte henne i barnehagen(asså...hu jobber der..). Da dette var gjort begynte jeg å planlegge dagens aktivitet. I disse naturkjønne omgivelser er det vanskelig å holde legemet innendørs. Jeg måtte selvfølgelig ut å prøve ut stedet fasiliteter. Først ut var skiløypene.

Jeg fikk god hjelp av Hotelsjefen(Svigermamma) her til å pakke sekken før tur. Det jeg tok med var som følger

       - Ca. 0.5 liter hjembrygget kakao. Pulverutgaven sådan.  
       - En stor, rund og velsmakende appelsin
       - Et minst like rundt og velsmakende sitteunderlag
       - En skive med baconpostei

Dette er virkelig den ultimate sekken for den perfekte skitur!

Før jeg gikk ut hadde jeg selvfølgelig funnet et løypekart på nettet og planla og dra igjennom en trase på 5 km to ganger. Da skiklærne var på og skiene smurt forlot min base. Klokken hadde da blitt ca 10.30. Jeg kjørte hardt fra start og var så og si utkjørt allerede før første stigning. Jeg fant fort ut at jeg hverken har no fremtid som hverken skiløper eller kartleser. Jeg gikk ca 3 km, og plutselig var jeg tilbake der hvor jeg startet. Jeg forsto fort at noe var fryktelig galt, så jeg bestemte meg på å legge kartet vekk og gå så langt jeg kunne opp og inn i skogen. Løypene var en dag gamle, så det var ikke optimale forhold men gikk veldig greit. Mens det gikk oppover og oppover begynte tankene å svirre og tilbaketuren som en gang måtte komme. Med litt slitene løyper og en skiløper som ikke har mer kontroll enn en bambi på isen lå det ann til knall og fall om ikke noe drastisk skulle skje med entene løypene eller løperen. Aller helst begge deler.

Etter å ha gått et godt stykke opp i skogen møtte jeg på en ung, kjekk kar. Han spurte om tips anngående løypevalg, men jeg måtte desverre si at jeg ikke kunne hjelpe han fordi jeg ikke hadde peiling på hvor jeg var selv en gang. Jeg skulle jeg bare gå så lang vekk jeg kunne. Mannen var nyinnflyttet i området og var ute å prøvde sine nye skøyteski. Etter en kort liten prat skiltes vi. Jeg var igjen alene ute i ødemarken. Det skulle ta lang tid før jeg fikk se folk igjen.

Jeg fortsatte min ferd videre. Det gikk stort sett oppover, og jeg begynte å bli sliten i hele kroppen. Til slutt stoppet jeg foran hver eneste lille stigning for å vurdere om jeg skulle campe der. Til slutt var det nettopp dette jeg gjorde. Jeg tok av meg skiene og lagde en liten hyggelig sitteplass under et tre mens jeg så at sola såvidt begynte å titte frem bak noen skyer. Mens jeg satt der å koste meg med det som var av godsaker i sekken fikk jeg plutselig så lyst å dele denne turen med noen. Er ikke lett å bare gå der helt alene uten å ha noen å dele opplevelsen med. Jeg er derfor glad for at du tar det tid til å lese om min reise. Etter ca et kvarters pause begynte jeg å forberede tilbaketuren. Akkurat i det jeg spenner på skiene og er klar for å gå videre hører jeg during litt lenger innover i løypa. Jeg snudde med for å se hva dette kunne være. Jeg så at det var no rødt og stort som kom mot meg på truende vis. Jeg greide såvidt å holde tårene inne og ble bare stående muse stille. Wroooom, sa det. Etterhver forsto jeg at dette ikke var noe farlig. Det var jo bare prepareringsmannen som var ute på tur! Han smilte til meg i det han paserte, og jeg greide å lure frem et smil tilbake. Det som så ut til å være stort og farlig skulle vise seg å være min redning på vei hjemover. Løypene var nå helt urørte og perfekte. Jeg fikk æren av å være den første til å bruke sporene.


Synet av løypene var utrolige og jeg tenkte at dette måtte jeg jo ta bilde av. Akkurat i det jeg tar opp mobilen for å smakke et bilde dukker det opp en eldre mann bak meg. Jeg var ikke lenger den første i løypa. Men det skulle ikke mange stavtakene til før jeg tok ledelsen igjen! Følelsen av å utklasse denne eldre mannen var utrolig! Aldri før har jeg følt meg så god på ski...og jeg vil vel mest sannsynlig aldri oppleve den følelsen igjen heller.


Med de nyoppkjørte løypene og ny smurte ski gikk turen tilbake som smurt den også. Jeg brukte kun en brøkdel av tiden jeg brukte på oppover turen for å komme meg ned. Jeg ankom Konnerud stadion i høy hastighet og kom i mål som en vinner. Feiringa gikk rolig for seg like over målstreken med en siste kopp kakao.

Etter feriringen tok jeg skiene på skuldra og masjerte opp til Konnerudsenteret for å kjøpe en perm til min kjære. Jeg har nemlig lovt henne å bruke litt tid i vinterferien for å rydde opp i alle papirene hennes. Jeg var tilbake på Hotellet ca 13.30. Jeg pakket ut av sekken og har nå store planer om å ta det easy resten av kvelden.

Takk for meg! : )